Ramadan, Istanbul og “julaften”

Den siste tiden har vært fullpakket av nye bekjentskaper, besøk til ulike folk, barmhjertighetsarbeid og kulturelle opplevelser.

Ramadan

Jan er på vei hjem med nyinnkjøpt vifte og sitter overfor en kar på trikken som snakker arabisk med sidemannen, da han skjønner at denne karen spøker med å ville gi bort vifta til en annen. Dermed var isen brutt og praten igang. Mahmoud “Trikk” som han ble hetende, er nyutdannet biolog, og da Jan spurte hvordan vi kunne hjelpe de fattige i byen, anbefalte Mahmoud å oppsøke Resala, en lokal vedledighetsorganisasjon, for å hjelpe til under Ramadan. Det har nemlig vært Ramadan– «den hellige måneden», og alt hva det innebærer. Muslimene inntar verken vått eller tørt så lenge solen er oppe (dvs mellom ca 06-18:15). Atmosfæren i byen forandret seg betraktlig; folk sov lenger, det var  mindre liv i gatene på dagtid og mange butikker holdt stengt. Desto mer liv var det derimot på natta, for folk er oppe til kl 3 da de inntar et stort måltid før morgenbønnen for å ha noe å gå på utover dagen.

Mange preges av lavt blodsukker på grunn av totalfasten; trafikkulykkene blir enda hyppige, og det sies at mange konstruksjonsabeidere dør av utmattelse under Ramadan. Fasten brytes med Ifthar, et måltid som får hver dag til å virke som julaften – overdådig. Familie og slekt samles og holder festmåltid, damene i huset har brukt store deler av dagen på å forbrede måltidet. Vi har vært heldige og blitt invitert til mange Iftahr’er. Det er veldig hyggelig å bli inkludert i høytidene, men der er ikke måte på hvor mye mat det forventes at vi bleikinger skal klare å innta.

Den barmhjertige Muslim

Ramadan er også en spesiell tid, der mange gjør litt ekstra for de fattige og trengende i samfunnet. Allerede da vi oppsøkte Resala første gang, ble vi utrolig imponert over arbeidet de driver. Organisasjonen har over 1000 frivillige bare i Alexandria, og da mesteparten er unge kvinner, har Hilde fått masse nye venninner nærmest over natta. Vi ble ønsket svært velkomne som frivillige arbeidere, tross for at det kanskje var første gang det dukket opp utlendinger og/eller ikke-muslimer. De lokale kirkene gjør nemlig sine egne greier – for sine egne, mens vi er mer opptatt av å bygge broer og vennskap, og å hjelpe de som behøver hjelp uten å spørre hvilken religion de har. Dette samarbeidet har vært lærerikt for både Resala og oss. Vi har brukt så mye tid som mulig på Resala, og har fått være med på barnehjem, gamlehjem, Ifthars med fattige, og deltatt på matutdeling i fattige landsbyer.

Selv om det kanskje er utradisjonelt å mingle med muslimer i dette samfunnet, tror vi dette er veien å gå for å skape forståelse for hverandre og bygge ned murer og fordommer. For oss har det vært lærerikt å se den ekte barmhjertighetsgløden i hjertene til de mange unge frivillige i Resala. Forhåpentlig har de også fått et endret bilde av “vestlige”.

Turbo på bekjentskaper

Takket være Resala har Jan blitt kjent med noen stødige gutter, deriblant flere ingeniører. Spesielt Mustafa, Heny og Sokar har blitt gode venner gjennom de mange timelange turene til landsbyer, lek med barnehjemsbarn etc. Vi har reist på stranda, sittet på kafé med vannpipe, spilt bowling etc.

Hilde har “hengt” med Resala-jentene både tidlig og sent, og de har vært på restaurant, på “byen” og hjemme i leiligheten vår. Hilde føler virkelig at hun er akseptert som en del av gjengen, ikke bare på offisielle barmhjertighetsutfukter men også på fritida.

Sammen har vi vært på flere besøk rundtom. Bl.a. hos thailenderen Sara som vi skrev om i forrige brev og plasket i svømmebassenget. Og hos Mohammed “Shop” på Ifthar og smakt “molokheia”, en slimete suppe som man nok må være egypter for å sette pris på. Vi var på Ifthar hos familien til ei Resala-jente, og holdt nesten på å kaste opp ved bordet fordi de presset i oss så masse (rar) mat. Vi inviterte Mahmoud “Trikk” på Ifthar på en restaurant, og var også på besøk i landsbyen hans og hilste på hele slekta.

Småplukk

På BBQen vi annonserte i forrige brev var vi en hel gjeng vestlige og egyptere samlet. Hisham tok like godt med seg to venner uten å si ifra – det er visst helt greit her – så her bør man beregne rikelig med mat 🙂 Det ble hyggelig samtale, gitarspill og til og med litt dans med barna.

Traffikken her nede er den værste trusselen her nede. Det sies at i gjennomsnitt dør 8 mennesker i trafikken bare i Alexandria HVER dag. Vi har vært svært forsikige, men veldig ofte ser vi stygge ulykker langs veien. Bildet til høyre viser en brennende minibuss (se video). Ei av Hildes venninner forklarte hvordan man tar sertifikat: i tillegg til en teoriprøve, må man kjøre en «S», hvis man ikke klarer «S»en, kan man prøve igjen om en måned — hvis man ikke kjenner en autoritetsperson da, forklarte hun; da får du selvsagt lappen uansett…

Istanbul

Det ville seg slik at Jan fikk et tilbud om å gjøre et IT-prosjekt i Tyrkia, så da tok vi like gjerne noen dager ekstra fri for å se Istanbul. Absolutt en nydelig by med masse historie og kultur å by på, fra den blå moskeen og Haga Sofia til en nydelig gamleby, tyrkisk bad og Turkish Delight 🙂

Tyrkisk bad er noe for seg selv. Varmt, dampende. Badet vi besøkte var over 300 år gammelt og ga en følelse av fortiden der man satt på glohete marmor-benker og dampet. I dameavdelingen gikk de fleste rundt nakne, mens herrene brukte et sømmelig klede. Det er vanskelig å gi et godt inntrykk av hvordan det er å bli skrubbet og vasket av en litt smålubben, halt tyrker uten engelsk ordforråd.

Uken etter jobbet Jan lange dager for en tyrkisk bank som trengte ny søkeløsning, mens Hilde “led” i hotellbassenget og på kjøpesentrene.

Tyrkia er ganske annerledes enn Egypt mht. Islam. Byggestilen på moskeene er annerledes. Bønneropene er annerledes. Og langt fra alle Istanbul’ere holdt fasten i Ramadan – et mye mer sekulært folkefærd.

Hjemreisen begynner

Tiden i Alexandria er nå kommet til slutten. I de kommende 20 dagene blir det besøk fra Norge, Nilen-cruise, flere faraoer, graver, templer, museer etc, før vi på tampen besøker både Amman og Jerusalem før vi setter snuten hjemover.